Av forbundsleder Gerty Lund, Norsk Fysioterapeutforbund
I 2019 hadde nordmenn nesten 27 millioner sykmeldingsdager, viser beregninger gjengitt i Aftenposten. Det finnes tiltak som kan redusere tallet betraktelig.
På toppen av fraværslisten utarbeidet av Universitetet i Oslo og Folkehelseinstituttet trumfer psykiske lidelser, rus og muskel- og skjelettskader. Plager som ofte er to sider av samme sak. Med riktig tilnærming til plagene – det betyr rett behandling til riktig tidspunkt – kan plagene bli borte, reduseres eller vi kan lære oss å leve med dem og fortsatt være i jobb.
For å få til det, trenger vi mer av det vi har for lite av dag; forebyggende tiltak og rehabilitering i tide. Dette er ikke floskler uten mening. Studier og erfaring over mange år har vist at behandling og tiltak – både når du er i risiko for å utvikle lidelser og plager – og når du har kommet så langt at plagene er et problem, har effekt.
Fysioterapeuter er en av profesjonene som sitter med nøkkelkunnskap om hvordan vi får dette til. Både våre allmennfysioterapeuter og spesialister innen psykomotorisk fysioterapi og muskel- og skjelettplager (manuellterapeuter) vet hvordan denne pasientgruppen best ivaretas. Sammen med andre profesjoner, kan vi utgjøre en stor forskjell både for den enkelte, for samfunnsøkonomien og for bunnlinjen til norske bedrifter.
Dessverre er det for få av oss. Kommunene – som har ansvaret for disse pasientene – har verken nok ansatte fysioterapeuter eller nok avtalefysioterapeuter. Ventelistene er lange i mange av landets 356 kommuner.
Pasientene, bedriftene og samfunnet blir taperne. Pasientene blir ofte dårligere, mens de står i behandlingskø og får redusert livskvalitet. Bedriftene taper både penger og kompetansen til den enkelte ansatte. Storsamfunnet taper penger.
Tilbudet «Helse og arbeid» (tidligere Raskere tilbake) som ble innført i 2007, er et tilbud til de som har falt ut av arbeid, utdanning eller skole eller står i fare for å falle ut. Tilbudet ble finansiert med midler som helseforetakene fikk og var en overføring den gangen fra Arbeids- og sosialdepartementet til Helse- og omsorgsdepartementet. Dessverre var ikke kommunene en del av denne ordningen og derfor har ikke kommunene fått midler til å gjennomføre tiltak rettet mot de samme pasientene og de som står i fare for å bli pasienter. Det må bedres, slik at kommunene settes i stand til å ha tilstrekkelig tilbud både for å forebygge og behandle risikogrupper.